11 november 2008

Første flight...


Sånn, nu er det gjort, skuta har hatt sitt første helikopter på dekk. En liten Augusta A119 landet i dag kl. 11:30. Denne flighten ble arrangert i hui og hast i går kveld da det gikk opp for verden at vi var på plass og snart skulle til å starte arbeidet vårt på feltet. Representant for klienten og 3, tre- såkalte, mammal movement observers, ble skramlet sammen. I morgen kommer flightene 2 og 3 og da er det mannskapets tur til å prøve. Det er egentlig litt spennende dette, samtidig skremmende. Lang flight men. Dette er beskrevet før så det er ikke noe å rippe opp i. Siste melding blir "We are going home".

09 november 2008

Siste søndag ombord.

Paloma herjer med Cuba, men her ombord kom jeg i dag tidlig, kl. 06:00, lokal tid, på brua til en nydelig soloppgang. Utover dagen ble det enda bedre etterhvert som sola steg på hvelvingen og sjøen roet seg enda mer.

08 november 2008

Reisens mål.

Så er reisen over, og skuta har ankommet Gulf of Mexico. Nu holder seismikk gjengen på med testing og kalibrering av kabler og utstyr til den oppgaven som kommer. På brua har vi så smått begynnt å venne oss til den nye hverdagen, 2-4,5 knops fart. Det gjelder å være lett på handa. Trøsten er vel at det etterhvert vil være litt mer avansert utstyr som tar over, men det vil likevel trenges ei hand på hendlene. Vi har forresten fått selskap her ute av noe som kalles chasebåt. Hun, alle skip er jo som kjent kvinner, heter Scottie...og er en 28 meter lang tråler. Amerikansk sådan. Så for de av dere som har sett The perfect storm...akkurat, der er den, med mast, bommer og stabilisatorer. Lignet litt på en Kamcatchakrabbe der hun kom seilende mot oss i formiddag. Skal selvsagt prøve å få tatt bilde av henne når hun kommer på skuddhold. Været her ute er bra i øyeblikket. Har jo fått med meg at det er en hurricane med navn Paloma som herjer for tiden, men et er jo langt unna. Her har vi det bra, veldig bra egentlig, for nu nærmer det seg avspasering. Stemningen stiger for hver dag. Aberet for de fleste er at det vil ta noe lang tid før en er hjemme pga. mangelen på visum. Dette er det nu ikke så mye å gjøre noe med akkurat nu. Selv får jeg et opphold på hotell, forhåpentligvis, i Housten. Så er det fly til Amsterdam, og deretter rett til Værnes. da skriver vi 14 november og det har gått to dager av friperioden alt. Sånn er det. Får si som ei kjent bestemor,"det går bra lell".

06 november 2008

Så er vi på nett igjen.

Under en liten service som måtte gjøres på kommunikasjonen vår, viste det seg å bli store problemer med å få komme tilbake på nettet igjen. Vår tidligere danske venn var rimelig frustrert over både system og utstyr, men mest over at det ikke gikk an å få folk til å samarbeide hverken i Norge eller i Houson, Usa. Men så, etter et par tre døgn, og like før avgang Nassau på Bahamas skjedde underet. Mens gangveien var på tur ombord fløy det en lykkelig danske i land. Nu, i skrivende stund er nettet stadig oppe og går, ikke kjmperaskt som vi jo er vant til hjemme, men det går. Vi får lest mailer, oppdatert blogger for de av oss som har det, og vi får litt nyheter. Som f.eks, at verden har fåt ny venstrevridd politimester. Jaja det trenger ikke bli så ille. Håper bare han overlever dette.
I Nassau var det godt og varmt. Hjemmehavna for en stor del av den norske flåten lå badet i sollys og viste seg fra sin beste side. Fikk også et lite glimt av lekegrinda til de som har litt på baklommen. Et rosa hotellkompleks i ørten etasjer. I følge losen var det et sted verdt å besøke, iallefall om en hadde lommen full av daler og hadde råd til ei natt i rundt 5000 dollarklassen. Nu er jeg egentlig fornøyd med den køya jeg har her ombord, så jeg slo det fra meg. Ikke hadde jeg tid heller....En annen ting med Bahamas er at du ikke trenger telefonen din der. Den kommer ikke til å virke, nemlig. Masse kjempefrustrasjoner ombord da det ble kjent.
Vi er altså fremdeles på tur til Gulf of Mexico, og kommer til et punkt på kartet rundt kl. 15:oo den 7. november. Da skal vi så smått begynne å få utstyret i sjøen. Så er det bare å krysse det en har og håpe at alt går greit slik at en kan reise hjem.